Bygda som fikk seg internettpenger

Det var en gang en konge som hadde et problem ingen så ut til å kunne løse. Hele bygda hadde fått seg internett, men hvor ble det av internettpengene?

Kongen lovet ut en premie til den som kunne lage denne pengen: Prinsessa og halve kongeriket.

Mang en kar prøvde seg, kan du tro! Fra øst og vest kom de farende, både ridende og gående. Ingen klarte å lage en internettpenge.

Kongen var snill og god, så han hadde stor tålmod med fantene som rant ned grinda hans. Men i Kongsskogen bodde det et troll - som hverken var snilt eller godt. Han truet med at alle de som prøvde å lage en internettpenge, skulle slenges i det mørkeste fangehull til evig tid.

Da de hadde kommet et stykke på veien, fant Satoshi en gammel og sliten telefon.

“Jeg fant, jeg fant” ropte han!

“Hva fant du?” spurte brødrene.

“Jeg fant en knust telefon”, sa han.

“Hva skal du med den? Kast’n!” sa de to, som alltid trodde de var de klokeste.

“Å, jeg har slikt å gjøre, jeg har slikt å føre, jeg fører vel den”, sa Satoshi.

Da de hadde gått et stykke til, fant Satoshi en skrivebok og tok den opp.

“Jeg fant, jeg fant” ropte han!

“Hva fant du nå?” sa brødrene.

“Jeg fant en skrivebok”, sa han.

“Fy kast den! Hva skal du med det?” sa de to.

“Jeg har slikt å gjøre, jeg har slikt å føre, så fører jeg vel den”, sa Satoshi.

Da de gikk over jordene ved kongsgården, bukket han seg og tok opp en flaske med noe slimete i.

“Gutter, jeg fant, jeg fant!” sa han.

“Bare du fant litt vett til du kom fram”, sa de to. “Hva var det nå du fant igjen da?”

“En flaske med noe slimete i’’ sa han.

“Sj! Det er da også noe å dra på! Kast den!”, sa de.

“Å, jeg har slikt å gjøre, jeg har slikt å føre, så fører jeg vel den” sa Satoshi.

Så la de inn til kongen. Først den eldste.

Han hadde laget et selskap, Davids DigiCash. Der hadde de spunnet ihop en rett så flott penge. Kongen var mektig imponert, og skulle til å kunngjøre at David vant både prinsessa og halve kongeriket.

Men ut fra tussmørket kom trollet!

Han hadde lukta pengeentrepenørs blod på kontoret for selskapsregistrering, og fått nyss i Davids planer. I møte med trolltrusler, måtte selv den stauteste bygdebyråkrat gi etter. Trollet røsket David med seg og slang han ned i fangehullet, og det var slutten på Davids DigiCash.

Det gikk ikke likere med den mellomste.

Harald hadde lagd en riktig så god penge han kalte for H-money. En anonym penge, som han hadde gjemt på et par-tre datamaskiner i de dypeste kriker og kroker av kongeriket. Kongen var mektig imponert, for denne pengen kunne ikke trollet finne.

Men skulle du ikke tro, trollet med sin sterke nese for mynt og opposisjon luktet pengen lang vei, og tok like så gjerne og nappet ut stikkontakten. Harald ble slengt i trollets fangehull sammen med eldstebroren, uten hverken prinsesse eller halve kongeriket.

Så kom Satoshi.

Den gamle telefonen han hadde funnet viste seg å være nærmest magisk. Den hadde nemlig en liten app med navn "bitcoin". “Jeg har slikt å gjøre, jeg har slikt å føre, så deler jeg vel den”, sa Satoshi, og fikk delt appen sin til et par godtroende karer.

Karene og Satoshi tok i bruk den magiske pengen. En av karene kjøpte et bilde, den andre en pizza. Og dette var starten på en revolusjon. Det var nemlig rød dag i bygda, og bygdefolket kunne ikke sende penger til hverandre. Karene fortalte vennene sine om pengen som kunne sendes selv på en rød dag, og ryktemølla gikk hett.